Sammendrag av adaptasjonsanalyse
Tatt av kvinnen finnes både som roman og film. Romanen ble utgitt i 1993 av forfatteren Erlend Loe. 14 år senere (i 2007) laget regissøren Petter Næss film av romanen. Analysen beskriver forholdet mellom boka og filmen, der vi ser hva som er bevart og hva som er nytt når det gjelder personer, miljø og handling.
I romanen møter vi en 1.personsforteller (jeg-forteller) uten navn som deler sine refleksjoner over livet med leserne. ”Han” har et forhold til Marianne, som er en pratsom kvinne som er opptatt av stillhet og harmoni. Tidlig i forholdet flytter Marianne inn i leiligheten til hovedpersonen. Ettersom hun bor hos han finner ”han” ut at han ikke er så forelsket i Marianne, men allikevel vil han ikke avslutte forholdet. Paret reiser på en lengre togreise. På denne reisen oppdager ”han” at han og Marianne er to vidt forskjellige personer, og turen ender opp med at ”han” reiser hjem alene. Kort stund etter at Marianne har komt hjem, flytter, hun til en øy for å jobbe som lærer. Her innleder hun et forhold til ørneforskeren Tor. ”Han sitter igjen med et knust hjerte og innser at han tross alt elsker Marianne. Senere finner paret sammen igjen.
Filmen er nesten like boka, spesielt innledningen, men selve hovedinnholdet er noe omgjort. I begynnelsen av boka holder ”han” og Marianne en solfest med noen venner, mens i filmen er denne solfesten blitt til en liten fest som ”han” holder senere i handlingen for å bevise at han klarer seg uten Marianne. En del av de små, hverdagslige episodene fra boken er også tatt vekk. Mye av handlingen er kortet ned i filmen, bl.a. fordi filmen skal fange publikums interesse på kortere tid. Men selve høydepunktene er bevarte. Boka slutter med at ”han” og Marianne finner tilbake igjen, men dette skjer ikke i filmen. ”Han” reiser heller tilbake til den franske kvinnen Mirlanda, som han møtte i Paris da han var på vei hjem fra togreisen. Når de gjelder personene som er med, er dem de samme i filmen som i boka, med unntak av Marianne, som har fått endret noen av sine personligheter.
Mye av handlingen i romanen foregår i ”hans” leilighet. I filmen blir innredning og fargesymbolikk brukt som virkemiddel for å gi en oppfatning av personlighetene. I svømmehallen, der hvor ”han” tilbringer mesteparten av sin fritid, spiller de filmatiske virkemidlene en viktig rolle når det gjelder vår oppfatning av ”hans” følelser og tilværelse. Utenom de virkemidlene som er nevnt ovenfor, er det tre rekvisitter som får stor betydning på hvordan vi skal tolke hovedpersonene: en gul kommode, et par svømmebriller og et maleri. Disse rekvisittene er med i både boka og filmen, men det er gjort mer ut av dem i filmen.
Som analysen viser, er filmen veldig lik boka.
Sammenligning av anslag/innledningen fra roman og film
Både romanen og filmen starter på samme måte. Det begynner med Marianne som kommer inn i leiligheten ”hans”, der hun bare prater og prater, hun prater så mye og så fort at ”han” bare sovner. En kveld kommer hun når ”han” har lagt seg. Hun setter seg i den vanlige stolen og begynner å snakke om sitt dårlige forhold til sin far. Akkurat da har ”han” på seg en underbukse, men i romanen er det også beskrevet ”hans" tanker rundt denne underbuksen, noe som ikke er gjort i filmen. Grunnen til dette er at det er lettere å skrive om en persons tanker enn å filmatisere dem.
Rekkefølgen på noen av episodene i Tatt av kvinnen er ikke lik i romanen og i filmen. Eks. er den episoden der faren til Marianne, herr Slind-Hansen, ringer til ”han” på jobben og skjeller han ut fordi Marianne hadde kontaktet faren og skjelt han ut. Denne episoden kommer tidlig i boka, mens i filmen er den midt i. Dette kan være pga. av at alt ikke kan skje i begynnelsen av filmen, seerne må ha noe ”action” i vente slik at handlingen ikke blir kjedelig. Det er også episoder i boka som ikke er med i filmen i det hele tatt (når det gjelder innledningen). Den ene episoden er der Marianne har med seg ulike ting til leiligheten, som appelsinte, agurk og sjokolade. I denne episoden forteller Marianne at hun fikk sjokoladen av en venninne med diabetes og som jobber deltid på Nidar-Bergene fordi hun var alenemor og synes det var vanskelig å stå opp tidlig om morgenen. Dette ser vi ikke i filmen. Noen av de andre episodene som ikke er med i filmen er der paret går på kafé etter å ha vært på kino, og når Marianne ringer til ”han” fra jobben.
Vi kan også sammenligne språket som er brukt i filmen i forhold til romanen. I romanen er det en jeg-person som forteller. For å framstille jeg-personen på film er det vanlig å bruke noe som kalles voice-over (virkemiddel), og som kommer veldig godt frem i Tatt av kvinnen. Dette kan vi se gjennom replikkene om veksles mellom personene slik at det blir en slags samhandling, de utfyller hverandres setninger.
Ved å oppsummere sammenligningen ser vi at romanen og filmen er lik hverandre på mange måter, men det er også en del ting som avviker fra filmen, både når det gjelder historien og diskursen. Det er altså ting i filmen (i forhold til romanen) som er blitt fjernet, endret eller lagt til. Gjennom filmatiseringen er det blitt brukt filmatiske virkemidler som skal forsterke personene eller handlingen i filmen. Eks. på slike virkemidler er bildeutsnitt (hvordan det filmes (totalbilde, nærbilde, ultranært bilde osv.)), perspektiv (froske-, fugle- eller normalperspektiv) og klipping. Det finnes også andre virkemidler som f.eks. musikk og farge. I mange filmer er deler av innholdet fra boka redusert eller tatt bort. Dette blir gjort bevisst for at ikke filmen skal bli langtrukken og kjedelig. Rekkefølgen på noen av hendelsene i filmen er også endret. Alt dette kalles diskurs, hvordan filmen framstilles. Historien er derimot selve handlingen.
Tatt av kvinnen finnes både som roman og film. Romanen ble utgitt i 1993 av forfatteren Erlend Loe. 14 år senere (i 2007) laget regissøren Petter Næss film av romanen. Analysen beskriver forholdet mellom boka og filmen, der vi ser hva som er bevart og hva som er nytt når det gjelder personer, miljø og handling.
I romanen møter vi en 1.personsforteller (jeg-forteller) uten navn som deler sine refleksjoner over livet med leserne. ”Han” har et forhold til Marianne, som er en pratsom kvinne som er opptatt av stillhet og harmoni. Tidlig i forholdet flytter Marianne inn i leiligheten til hovedpersonen. Ettersom hun bor hos han finner ”han” ut at han ikke er så forelsket i Marianne, men allikevel vil han ikke avslutte forholdet. Paret reiser på en lengre togreise. På denne reisen oppdager ”han” at han og Marianne er to vidt forskjellige personer, og turen ender opp med at ”han” reiser hjem alene. Kort stund etter at Marianne har komt hjem, flytter, hun til en øy for å jobbe som lærer. Her innleder hun et forhold til ørneforskeren Tor. ”Han sitter igjen med et knust hjerte og innser at han tross alt elsker Marianne. Senere finner paret sammen igjen.
Filmen er nesten like boka, spesielt innledningen, men selve hovedinnholdet er noe omgjort. I begynnelsen av boka holder ”han” og Marianne en solfest med noen venner, mens i filmen er denne solfesten blitt til en liten fest som ”han” holder senere i handlingen for å bevise at han klarer seg uten Marianne. En del av de små, hverdagslige episodene fra boken er også tatt vekk. Mye av handlingen er kortet ned i filmen, bl.a. fordi filmen skal fange publikums interesse på kortere tid. Men selve høydepunktene er bevarte. Boka slutter med at ”han” og Marianne finner tilbake igjen, men dette skjer ikke i filmen. ”Han” reiser heller tilbake til den franske kvinnen Mirlanda, som han møtte i Paris da han var på vei hjem fra togreisen. Når de gjelder personene som er med, er dem de samme i filmen som i boka, med unntak av Marianne, som har fått endret noen av sine personligheter.
Mye av handlingen i romanen foregår i ”hans” leilighet. I filmen blir innredning og fargesymbolikk brukt som virkemiddel for å gi en oppfatning av personlighetene. I svømmehallen, der hvor ”han” tilbringer mesteparten av sin fritid, spiller de filmatiske virkemidlene en viktig rolle når det gjelder vår oppfatning av ”hans” følelser og tilværelse. Utenom de virkemidlene som er nevnt ovenfor, er det tre rekvisitter som får stor betydning på hvordan vi skal tolke hovedpersonene: en gul kommode, et par svømmebriller og et maleri. Disse rekvisittene er med i både boka og filmen, men det er gjort mer ut av dem i filmen.
Som analysen viser, er filmen veldig lik boka.
Sammenligning av anslag/innledningen fra roman og film
Både romanen og filmen starter på samme måte. Det begynner med Marianne som kommer inn i leiligheten ”hans”, der hun bare prater og prater, hun prater så mye og så fort at ”han” bare sovner. En kveld kommer hun når ”han” har lagt seg. Hun setter seg i den vanlige stolen og begynner å snakke om sitt dårlige forhold til sin far. Akkurat da har ”han” på seg en underbukse, men i romanen er det også beskrevet ”hans" tanker rundt denne underbuksen, noe som ikke er gjort i filmen. Grunnen til dette er at det er lettere å skrive om en persons tanker enn å filmatisere dem.
Rekkefølgen på noen av episodene i Tatt av kvinnen er ikke lik i romanen og i filmen. Eks. er den episoden der faren til Marianne, herr Slind-Hansen, ringer til ”han” på jobben og skjeller han ut fordi Marianne hadde kontaktet faren og skjelt han ut. Denne episoden kommer tidlig i boka, mens i filmen er den midt i. Dette kan være pga. av at alt ikke kan skje i begynnelsen av filmen, seerne må ha noe ”action” i vente slik at handlingen ikke blir kjedelig. Det er også episoder i boka som ikke er med i filmen i det hele tatt (når det gjelder innledningen). Den ene episoden er der Marianne har med seg ulike ting til leiligheten, som appelsinte, agurk og sjokolade. I denne episoden forteller Marianne at hun fikk sjokoladen av en venninne med diabetes og som jobber deltid på Nidar-Bergene fordi hun var alenemor og synes det var vanskelig å stå opp tidlig om morgenen. Dette ser vi ikke i filmen. Noen av de andre episodene som ikke er med i filmen er der paret går på kafé etter å ha vært på kino, og når Marianne ringer til ”han” fra jobben.
Vi kan også sammenligne språket som er brukt i filmen i forhold til romanen. I romanen er det en jeg-person som forteller. For å framstille jeg-personen på film er det vanlig å bruke noe som kalles voice-over (virkemiddel), og som kommer veldig godt frem i Tatt av kvinnen. Dette kan vi se gjennom replikkene om veksles mellom personene slik at det blir en slags samhandling, de utfyller hverandres setninger.
Ved å oppsummere sammenligningen ser vi at romanen og filmen er lik hverandre på mange måter, men det er også en del ting som avviker fra filmen, både når det gjelder historien og diskursen. Det er altså ting i filmen (i forhold til romanen) som er blitt fjernet, endret eller lagt til. Gjennom filmatiseringen er det blitt brukt filmatiske virkemidler som skal forsterke personene eller handlingen i filmen. Eks. på slike virkemidler er bildeutsnitt (hvordan det filmes (totalbilde, nærbilde, ultranært bilde osv.)), perspektiv (froske-, fugle- eller normalperspektiv) og klipping. Det finnes også andre virkemidler som f.eks. musikk og farge. I mange filmer er deler av innholdet fra boka redusert eller tatt bort. Dette blir gjort bevisst for at ikke filmen skal bli langtrukken og kjedelig. Rekkefølgen på noen av hendelsene i filmen er også endret. Alt dette kalles diskurs, hvordan filmen framstilles. Historien er derimot selve handlingen.
1 kommentar:
karakter fikk du ?
Legg inn en kommentar